Reisen til Farouks skjulested
Det er midnatt når vi lander på flyplassen i Sanaa, Jemens hovedstad. Det går timer før vi har forhandlet oss gjennom pass- og tollkontroll, og setter oss i en taxi til sentrum. Vi skjønner at vi er i den arabiske kulturens arnested. Selv midt på natten er det menn overalt, i hvite kjortler med sabler i beltet.
Robert, Walid og jeg er i Farouks hjemland, på sporet av den antatte morderen i Martine-saken. Få timer etter at Martine Vik Magnussen (23) ble voldtatt, drept og dumpet i huset hvor Farouk bodde i London, flyktet han til hjemlandet. Og slik unnslapp han britisk politi, så lenge det ikke finnes en utleveringsavtale mellom Jemen og Storbritannia.
Det er et veldig fattig og kaotisk land. Interne rapporter fra amerikanske og britiske myndigheter karakteriserer tilstanden i landet som et mulig "nytt Somalia".
En tredjedel av Guantanamo-fangene er jemenitter. Og akkurat nå er president Obama i villrede hva han skal gjøre med dem: Sende dem hjem til et land i oppløsning?
Al-Qaida har sterke bånd til Jemen, med flere av sine viktigste baser i landet. I tillegg sloss lokale sjiamuslimer i nord mot regimet i hovedstaden, og i sør er det et tiltakende opprør blant de som ønsker løsrivelse. Mellom 1972 og 1990 var landet delt i to; Jemen og Sør-Jemen.
Den største faren ved å reise i Jemen er trusselen om kidnapping. Det å ta gisler for så å kreve løsepenger, er en type næringsvei i landet. Disse gislene får oftest god behandling, serveres rikelig og god mat og behandles som respekterte gjester.
Men de som kidnappes av religiøse ekstremister er i regulær livsfare. Mens vi er i Jemen blir en gruppe på ni tyskere og nederlendere kidnappet av religiøse grupper nord for hovedstaden. Kort tid etter blir de funnet drept.
For i det hele tatt å kunne jobbe i Jemen må vi ha godkjennelse fra Informasjonsministeriet, og dertil hørende akkrediteringer. Det tar nye timer før vi blir introdusert til Adel; vår følgesvenn gjennom hele oppholdet.
Hans jobb er å aldri slippe oss av syne, og sørge for at vi ikke filmer noe myndighetene ikke har godkjent.
Walid er fra Irak, og snakker samme arabiske dialekt som jemenittene. Slik kan vi tre, Robert, jeg og Walid, snakke norsk og Walid så fortelle Adel hva vi blir enige om. Adel er en kjernekar. Men vi må gjøre jobben vår, og det betyr at vi må avlede ham.
Adel er mest opptatt av Robert, for Robert har kameraet. Hvis Robert filmer noe ulovlig, er det Adel som får bråk. Når vi skiller lag velger derfor alltid Adel å følge Robert. Walid og jeg kan gjøre våre egne ting. Og Walid har også kamera.
Det tar litt tid, og visse skredderferdigheter, å erstatte den ene knappen i Walids skjorte med et knappehullskamera.
Med dette skjulte kameraet sirkler vi inn miljøet rundt Farouk Abdulhak.
Og det funker. Vi sitter nå på unike videoopptak, takket være Walids "fotojobb". Av og til ser vi inn i Walids nesebor, men det meste av tiden får vi avslørende uttalelser og bilder i jakten på Martines mistenkte morder.
Ikveld får du se resultatene av jakten på den mistenkte i Dokument 2, på TV 2, kl 21:40.
15 kommentarer
Permalink
Del med andre
